Maine Coon



Farger
Fargeforekomster
Rasestandard
Historie


Maine Coon er en katterase som helst bør oppleves. Av utseende gir de et helt annet intrykk enn det man faktisk møter når man hilser på en slik katt. De ser alvorlige ut, av og til nesten litt farlige, både med tanke på blikk og størrelse. De er kjent for å være verdens største tamrasekatt, men også kjent under kallenavnet "den milde kjempen". For det er en stor katt, og spesiellt hannene har en bemerkelsesverdig størrelse og tyngde. En hannkatt rundt 8 - 10 kilo er ikke svært uvanlig, mens hunnkattene har en del mer normal størrelse.
Som store dyr flest, har de en enorm trygghet og ro over seg. De er svært tilpassningsdyktige og godtar det aller meste. Her er det naturligvis masse individuelle forskjeller, men mitt helhetsintrykk av rasen er at de er svært tollerante.
Skaffer man seg en Maine Coon, skaffer man seg et familiemedlem. De skal være med på alt. Om det er å prøvesitte tomme konvolutter, tømme poser eller være med å lage mat, det spiller ingen rolle så lenge de får være med. De elsker liv og røre, og er det ikke det der fra før av, kan de gjerne skape det. Mange liker å sammenligne rasen med hunder, og det er også for meg svært naturlig, særlig på denne "familiemedlems-delen".
Rasen kan ofte virke litt klovnete og klønete. De har en stor kropp som de nødvendigvis ikke helt vet hvor stor faktisk er. Eller hvor den er for den sags skyld. Et kjent fenomen er at de går først, og så ser de seg for etterpå. Dette kan lett resultere i at de tømmer vinduskarmer for potteplanter, bilder og annet som kanskje står der, uten helt å vite at det var de som gjorde det. En Maine Coon eier lærer seg fort at det er mest lønnsomt med tomme vinduskarmer.
Mange katter har en forkjærlighet for vann. Gjerne rennende. Dette kan lekes med, plaskes med og naturligvis også drikkes. De er sjeldent redd for vann, og kombinert med litt av den komsheten og manglen på forutsigbarhet av hendelser, kan by på en del gulvvask for matmor/-far.
Som kattunger er de helt spinnville. De ser ut til å ha mer energi en de små kroppene klarer å bære, så de er overalt til enver tid og kan nesten bli litt slitsomme til tider. Men som voksne er de mye roligere. De får sine raptusser hvor de plutselig er 4 mnd igjen inni hodene sine. Det ser ikke ut til at de har noen formening og hverken størrelsen eller vekten deres og det kan gå ganske hardt for seg. Men plutselig er de utladet igjen, og blir rolige og nesten litt daffe igjen.
De er svært glade i kontakt og befinder seg stort sett rett i nærheten av der menneskene er. Ikke nødvendigvis oppå, men ikke mange cm unnav heller. Noen er kosegriser uten like, mens andre trives best bare i menneskets nærvær. Oppmerksomhet og kontakt liker de uansett.
For meg er dette "den perfekte rase". De er underholdene, lette å holde i hus, snille tværs igjennom og noen fantastisk sjarmerende vesner. Dette kombinert med det nesten litt frykinngytende utseende, gir en herlig kombinasjon av å få både pose og sekk. Jeg elsker denne rasen og kunne virkelig ikke vært foruten!